- Ville noen huske meg igjen?

Avreisedagen nærmet seg veldig, plutselig så var dagen der. Jeg leverte jentene i barnehagen med klump i halsen, satte meg på flybussen til flyplassen og tok første fly til London. Der gikk jeg en halv dag, mens jeg ventet på reisefølget mitt Morten Sanner. Det var veldig merkelig å være på vei. Hva kunne jeg forvente meg? Hva ville jeg oppleve? Ville noen huske meg igjen etter 9 år?

Da jeg etter flyturen stod på gatehjørnet med Morten og ventet på å bli plukket opp av Tor-Åge, skjønte jeg at jeg var i Sør-Afrika. De overfylte taxiene, det myldrende menneskelivet, språket, fargene og Afrika-trærne.

Ettersom høstklærne ble for varme, fikk jeg også en følelse av innvendig ro. Litt sånn; så det er sånn det var og er.

Etter å ha satt fra seg bagasjen på hotellet, bar det rett til det afrikanske markedet. Jeg var svimmel etter mye spenning i kroppen og lite søvn, så sansene ble kanskje ennå mer forsterka. Inne på markedet var det intense selgere overalt, og jeg fikk kjøpt noen småting. Men det mest slående var vissheten om lukten. Det luktet Sør-Afrika, og det var en ”komme hjem”- opplevelse.

Jeg reiste ned til Sør-Afrika vel vitende om at jeg kom til å felle mange tårer, fordi året der nede, selv etter 9 år, har satt dype spor i meg. Og ganske riktig; det ble veldig emosjonelt. Allerede den første ettermiddagen ble jeg rørt på det aller dypeste. Nordmenn som har deltatt i prosjektet, skulle møtes i hotellets hage og Retha Cilliers; sjef for Field Band Foundation, hadde et uformelt møte med oss for å fortelle litt om prosjektet fra starten og fram til nå.

Retha er en person som jeg har stor respekt for og som jeg i min tid i Sør-Afrika fryktet litt fordi hun er kompromissløs, kravstor, hardtarbeidene og veldig direkte. Rett før vi reiste nedover mistet hun sin mann, og måten hun fortalte om denne hendelsen samt om hvordan hun ble møtt med en stilltiende stående respekt fra en fullsatt sal da hun hadde sitt første offisielle møte med Fieldband-ungdommene etterpå, var veldig rørende. Vi var mange som ikke klarte å holde tårene tilbake. Der står denne veldig sterke kvinnen og forteller om sitt store tap i livet samtidig som hun lovpriser nordmennene sin innsats for barn og unge i Sør-Afrika gjennom sitt arbeid. Og videre peker hun på Norge sitt tap 22. juli og hvordan nordmenn taklet dette i tiden etterpå med rosetog og samhold. For en personlighet! For i tillegg til å være tøff, har hun verdens største hjerte for saken hun tror på; nemlig barn og unge i Field Band Foundation.

Om kvelden var det duket for middag med alle nordmennene, og det var utrolig hyggelig å bli kjent med deltakere som har vært med på prosjektet etter min tid. Det mest fascinerende var at vi alle visste hva den andre snakket om, og den dyptfølende opplevelsen av Sør-Afrika-oppholdet til hver og en var noe vi hadde felles. Jeg syntes det var hardt å takle en ny tilværelse vel hjemme etter et slikt altoppslukende år i et fremmed land. Jeg og mine opplevelser var i nyhetens interesse kanskje en måned etter hjemkomsten, og så var det slutt på at folk interesserte seg for å høre om mitt liv i Sør-Afrika. Jeg hadde derimot så vidt kommet igang med å bearbeide inntrykkene og sjokket over å komme hjem igjen. Derfor var det veldig spesielt å snakke med andre deltakere i prosjektet som vet hva året mitt dreide seg om, selv om hver enkelts opplevelser er forskjellige. Dette felleskapet gjør at alle oss som har jobbet med prosjektet har et spesielt bånd, uten at vi egentlig kjenner hverandre.

Neste formiddag var det tid for å øve inn et repetoar på G-instrumenter for jubileumsbandet. Vi var rundt 50 tidligere deltakere fra både Norge og Sør-Afrika som skulle opptre sammen under jubileumsmarkeringen i Johannesburg. Det var utrolig artig å høre og spille denne type musikk igjen. Dagen etterpå satte vi oss på bussen for å dra inn til Alexandra; i min tid en beryktet township som vi for alt i verden ikke fikk lov til å bevege oss inn i. Her skulle vi holde vår første konsert på en skole sammen med Alexandra Field Band og Norges nasjonale brassband. På vei inn i townshippen kjørte vi forbi falleferdige skur der barn uten sko lekte midt i veien, der det lå gamle toalett på takene for at det ikke skulle blåse vekk, der det rett og slett var så stor fattigdom at ens egen verden virkelig settes i perspektiv. Da vi kom fram til skolen var det massevis med mennesker, og det som så skjedde var jeg overhodet ikke forberedt på. Vi ble tatt imot som berømte rockestjerner; Alexandra Field Band spilte og danset, og de hoiet, klappet og jublet for alle gjestene sine. Og det ble så utrolig sterkt, og tårene rant. Igjen...

Det var mange slike høydepunkter på turen, og det som skjer med meg i Sør-Afrika er at jeg blir mye mer til stede i meg selv. Alt oppleves så veldig intenst, og inntrykkene er så mange. Den neste store opplevelsen som tok meg, var da jubileumsbandet vårt bestående av musikklærere fra nord og sør spilte på mottakelsen for åpningen av 10 års-jubileet. Da vi spilte, startet Thoko; ex-regionlederen i East London der jeg jobbet og min ”Mother Afrika”, å danse, hoie og plystre bare slik hun kan. Tårene rant mens jeg prøvde å spille. Det kanskje mest rørende med dette var når flere av lederne i Norges Musikkorps Forbund og Fredskorpset også hev seg ut i dansen. Snakk om løsrivelse fra ”The Norwegian stiffness syndrom”... Slikt opplever man ikke mellom kulturer i Norge.

Målet for turen var å feire oss selv og samarbeidet, men også å overvære og delta på championship for korps fra hele Sør-Afrika, kalt field band. Og for en musikalsk utvikling det har vært på disse årene! Jeg ble dypt imponert over utviklinga siden jeg var der, og det er ingen tvil om at de som har kommet etter oss har jobbet hardt og gjort riktige ting. All dansingen, bevegelsene og spillegleden var den gang helt unik, og det har de heldigvis beholdt. Men musikalsk er det blitt band på et helt annet nivå.

Det aller sterkeste øyeblikket for meg på championship var når ”mitt” band fra East London vant mesterskapet. Da jeg begynte i East London for 9 år siden, var det et ungt korps med stort utviklingsspotensiale, og de hadde store utfordringer på alle nivå. Jeg ble stående som fastnaglet da korpset nede på stadionen jublet og gråt, og jeg gråt stille sammen med dem. De viste en vinnerglede helt uten sidestykke. De hoppet, danset, gråt og kastet seg ut i ekstatiske rop og bevegelser. Og midt i gjengen av glade fieldbandere sto dirigenten for fieldbandet; Sakiwo. Da jeg var i East London var han en samvittighetsfull gutt som alltid kom på øvelsene. Han har i ettertid vært et år på Toneheim folkehøyskole og utviklet egenskaper som blant annet musikalsk leder. Det er fantastisk å se at de unge i dette bandet og andre band har kommet seg opp og frem.

Når man kjører gjennom townshippene og ser skurene, slitte klær på klessnorene og barføtte fattige barn, og tenker på hva mange av de unge og voksne i Fieldband-bevegelsen har oppnådd i livet, blir jeg helt målløs.

En av fieldband-barna, som siden jeg var der er blitt voksen, sa til meg en kveld at vi nordmenn som var noen av de første til å reise ned, var med på å sette en standard for hvordan dette kunne utvikle seg. Vi var store forbilder, og noe av det han husket aller best var at jeg spilte tuba. Hvis en jente kunne spille tuba, kunne han også.

I lang tid før jeg reiste ned til Sør-Afrika for å bli med på 10 års-jubileumet, hadde jeg bekymret meg litt og tenkt på hovedsaklig tre ting; hva kunne jeg forvente meg, hva ville jeg oppleve, og ville noen huske meg igjen etter 9 år? Forventningene og opplevelsene var mye mer intense og mye mer innholdsrike enn hva jeg hadde våget å håpe på, og noe av det største var bekreftelsen på at jeg ikke er glemt!

Årene har gått; jeg har fått egne barn og har et normalt A4-liv. Det å kunne gå tilbake i tid, erindre og mimre og oppleve dette igjen gjør at jeg føler at ringen er sluttet. I tillegg ser jeg hele prosjektet i en større sammenheng. Jeg dro derfra for 9 år siden med et stort tomrom inni meg og et veldig savn etter mitt liv i Sør-Afrika, og det å komme tilbake dit, gav meg en indre ro. Tusen takk til dere som organiserte turen og ellers alle andre for et fantastisk minnerikt opphold.

Jeg skal definitivt tilbake!

Lena Søyland
musikklærer i Sør-Afrika 2002/2003