Alle epoker har sin slutt.

På denne helt vanlige onsdagen sa jeg farvel til tre gode venner og kolleger, etter ti måneders samvær i Sør-Afrika. Da de vinket farvel på King Shaka Airport, føltes det som om de skulle på en helgetur men det at de var på vei hjem til Norge, slo meg ikke engang.

Vårt arbeid ved Field Band Academy var over. For godt! Mitt arbeid ved skolen var over etter nesten to år i tjeneste for NMF og FBF.

“Hjemme” i Eshowe ventet fem nye deltakere i Bands Crossing Borders-prosjektet. I løpet av en drøy uke skulle de bli kjent med fagene, prossesene, strukturen ved skolen, metodikken, elevmassen, utfordringene og ikke minst det lokale samfunnet.

Det er rart hvordan mennesket fungerer. Ti dager i et lite, intenst miljø gjør at du ganske fort kan gjøre deg opp en mening om folk. Det gjorde jeg: FBA hadde fått et nytt team med ryggrad og kløkt. Seks personer med mye forskjellig kunnskap. Hver og én en stor ressurs for Field Band og skolen. Jeg er glad for å bli erstattet av mennesker jeg respekterer for deres iver og glød, deres ambisjoner og innsatsvilje.

Eller er jeg det? Er jeg glad for å bli “erstattet”?

Det har gått en snau måned siden jeg kom til Norge. Man trenger litt tid på å bearbeide det livet i et annet land gjør med deg. Hva er egentlig det vanskeligste med å gjennomgå en slik prosess over så lang tid? Er det språket? Er det undervisningsmetodene? Er det de daglige utfordringene? Er det musikken? Er det kulturen? Jeg tror faktisk ikke det er noen av delene. Det verste er nok å gi slipp på alt.

Det fineste med BCB er også det verste. Nesten alle som har jobbet for NMF i Sør-Afrika vet hvordan man opparbeider seg et eierforhold til prosjektet. Det blir personlig. Nettopp av denne grunn føles det så veldig personlig “å gi det fra seg” til noen andre. Det er ikke lett å svelge at ens posisjon i lærerstaben, blant studentene og i vennekretsen skal inntas av noen andre.

Det som er lett å glemme, er at alle XX deltakere gjennom årene, både norske og sør-afrikanske, er uerstattelige. Alle har gjort en 100% jobb ingen andre kunne ha gjort på samme måte. Alle har lagt igjen en stor del av seg selv i prosjektet. Man må innse at man ikke blir erstattet, man vil alltid være en del av fundamentet andre bygger videre på. Jeg er glad for at jeg har slått meg til ro med at BCBs prosjektledelse i Norge og Sør-Afrika har gjort en glimrende jobb med å finne nye deltakere til prosjektet.

Jeg er stolt av å kunne presentere meg som eks BCB-deltaker og FBF vil alltid ha et spesielt sted i hjertet mitt.

Takk Silvelin, Stig og Marit.

Geir Moe Daasvand, BCB 2009-2011