En annerledes jul i Eshowe

“Jeg er ikke så sikker på det...” mumler Jaran mens han ser på meg, snur seg mot kuvøsene og løfter forsterkeren ned fra bordet. Sykepleieren har plassert bassforsterkeren hans mellom hjertemonitorene til to spedbarn og venter i spenning. Ikke helt det vi hadde forventet oss på en barneavdeling ved et sykehus i Norge, men nå er vi i Eshowe, Sør-Afrika.
Vi har blitt plassert midt i rommet med et tjuetalls barn i sykesenger og deres mødre. En el-bass og en saksofon som spiller julesanger. Ingrid, Tammy, Liza og Emma går rundt med nisseluer og deler ut små leketøy til barna. Mødrene og pleierstaben synger med av full hals. De klapper og tramper. De hyler og danser rundt i rommet. Vi kan ikke annet enn å smile til hverandre. Dette er definitivt ikke et sykehus i Norge.

Med to fra teamet i Norge og én på rundtur i Sør-Afrika med sin utkårede, satt resten av oss her i Eshowe i noen-og-tjue grader og overskyet himmel. Jula var grønn, veldig grønn og veldig frodig. Ingrid, Jaran og Geir var samlet i den lille byen i Kwazulu-Natal noen dager i jula. Tammy fra Zulufadder spurte om vi ville være med henne og to venner å dele ut gaver på sykehuset på første juledag. Det hørtes hyggelig ut, så vi ville jo ikke si nei til det. Dessuten ville det være en litt annerledes juleopplevelse. Lite ante vi hvor annerledes...

Den lille jenta lener seg inntil armen hennes med hele kroppen sin. Hun smiler med gamle øyne. Det virker nesten som hun savner nærhet og kontakt med et annet menneske. Sykepleieren forteller at hun er syk og alene. Moren ligger på en annen avdeling og kjemper mot AIDS. De kjenner ingen annen familie. Jenta er ikke engang to år.

Bråket og ropingen på en barneavdeling var ikke det som overrasket oss mest. Det var ikke de gamle maskinene. Det var ikke synet av syke spedbarn som gjorde mest inntrykk. De dypeste sporene ble satt av den ektefølte gleden og takknemligheten vi opplevde. Det at vi tok oss tid til å komme på et offentlig sykehus på landsbygda og dele ut julegaver og spille julesanger ble høyt verdsatt. For oss var det jo så lite... Den største julegaven i år, var den minste... De minste små fingrene som klemte rundt fingeren. Det lille forsiktige smilet. De små, men store øynene som stirret. Følelsen av å gjøre noe lite som betyr så mye.

Geir