Er korps en nerdehobby?

”Å – har dere øvd til 17. mai?” sa han. Grrrrrr, ikke nå igjen, tenkte jeg..! Jeg blir så lei av at alle tror at korpsene lever og ånder kun for 17. mai! Dette var i begynnelsen av mars og vi hadde selvsagt øvd til NM, hatt konsert, til og med. Jeg svarte uten spor av irritasjon (tror jeg): ”Neida, det er jo lenge til 17. mai, nå har vi øvd og hatt konsert, vi skal snart til NM.!”

”NM? - å? Finnes det for korps? Marsjerer dere og sånn, da?” Grrr! ”Neida, ”…..og jeg gir meg ut på en kort forklaring av hva NM for janitsjarkorps innebærer. ”Men får dere tid til å øve til 17. mai også, da? Jammen må dere ha det travelt.” Sukk! Jeg ga opp å forklare mer.

Det blir med oss som med prestene – hvor gjemmes de mellom hver julaften – og hvor er korpsene mellom hver 17. mai? Korpsenes drømmedag, liksom. Opp å vekke fuglene om morgenen, stå og gå og spille trøtte marsjer (ja, marsjer er sånn passe interessante når man spiller horn..) og overpatriotiske nasjonalsanger hele, hele, hele dagen: gnagsår, ømme bein, vond rygg og såre lepper - fy flate! Årets høydepunkt – pøh!

Noe av det mest ”ukule” et menneske i Norge kan gjøre, er faktisk å spille i korps – i hvert fall i følge alle de ”kule” som så absolutt overhodet ikke kunne tenke seg å spille i korps.

Unntatt, selvsagt, på 17. mai. Da går det i nøden an, for da ”hører det med” og ”er med å skape stemning”. Da er vi gode nok – Grrr!

Spiller man althorn, baryton eller kornett er man uansett som bortimot unormal å regne, i alle fall så rar og nerdete at det ikke er vits i å prøve å holde en samtale om noenlunde intelligente tema i gang. Hva kan man snakke om med en som spiller althorn, liksom?

Og saksofon!!?! - Jo, forresten, de som er litt jazzinteressert vet vel hva en saksofon er, så det er om å gjøre å spille litt jazz også, da – hvis man er saksofonist. Ellers er det jo hyppig brukt innen danseband-genren, uten at jeg er sikker på om de som hører alle ”du-dap-di-dua – du-dap-di-dua”-ene vet at det er saksofoner som lager dem.

Waldhorn går i nøden an, for det er jo et ”ordentlig” instrument som i hvert fall kultursnobben vet hva er. Likeledes trompet, trombone, klarinett og fløyte. Obo, fagott og engelsk horn er jo også ”ordentlige”, men er kun for skikkelige nerder – nesten ingen vet hva det er. Tuba er også litt spesielt, så spesielt at det for noen kan være nesten bortimot OK – i hvert fall hvis det er en KJEMPESTOR tuba. Så kan man jo vise litt interesse og spørre om den ikke er tung å bære på 17. mai og sånn...

Trommer er for de som bare kan telle til to: – en – to, bom – klæsj! bom – klæsj! – nei - det er nok litt ukult det også. Det kan til nød gå an hvis slagverkeren klarer å få inn en setning om at han spiller i band også, altså.. - korpset er mer for å holde formen ved like, og så treffer man av og til damer på konserter og konkurranser og sånn..

Jo da, slagverkere er alltid hakket mer populære enn andre korpsmusikanter. Kvinnelige slagverkere er bare rart, det blir ikke like kult om de spiller i jenteband eller noe sånt, det er litt sært, men samtidig bittelitt søtt. Jenter bak de store trommene, jo da – det kan være litt yndig også.

Hvor ofte har vi ikke hørt setningen ”jeg har sagt til mine barn at de kan få drive med hva som helst, bare ikke spille i korps. Der går grensen! Fotball, håndball, svømming, speider, dans, dataspill eller hva som helst annet er ok – men ikke korps – huff!”

Tufser!! De har nok ikke lest forskningen som viser at barn som spiller i korps gjør det bra på skolen, ofte bedre enn dem som tilbringer hele barndommen på diverse fotballbaner, og som når de når 13-14-års-alderen ikke er gode nok, og må slutte. Over 80 % av dem, har jeg lest et eller annet sted.

Motstanden mot å ha barna sine i korps må nok skyldes uvitenhet fra foreldrene sin side, selvfølgelig. Myten om at foreldre må jobbe så mye dugnad hvis barna spiller i korps er seiglivet. Det er ikke mer arbeid for foreldrene enn om barna spiller håndball eller fotball. De må også jobbe dugnader for å skaffe penger til laget, dessuten er det 2 treninger og minst en kamp pr uke i sesongen, i tillegg til alle cupene som har en tendens til å starte i andre enden av fylket i 8-tiden lørdag og søndag morgen.

Barna i korps får jo både i pose, sekk, koffert, bag, vesker og alt som finnes til å bære i: Musikalitet, spilleglede, sosialt fellesskap, de lærer disiplin, tålmodighet, konsentrasjon osv. osv. Barn som spiller i korps blir flinke til å strukturere sin hverdag. Og de er omgitt av voksne som er med å inspirere dem, og som samtidig passer på at de har det bra med hobbyen sin. Og barna trenger ikke å slutte fordi dirigenten eller korpslederen ikke synes de er gode nok. Alle er gode nok til å bidra med noe, selv om ikke alle kan bli stjernesolister og på sikt bli musikere. Musikk kan være en hobby for livet uansett.

En arbeidskollega av meg rister på hodet og skutter seg når det er snakk om korps.

Korps = Gammel Jegermarsj. Punktum. Sier han, og skutter seg igjen.

Og at Gammel Jegermarsj er forferdelig å høre på, det kan jeg jo for så vidt være enig i av og til. På 17. mai, når vi hører den spilt av et skolekorps med 16 medlemmer hvorav 7 er i 11-12-års-alderen, 3 er foreldre som hjelper til fordi de har spilt i skolekorps for 20 år siden, og resten er ferske aspiranter som får være med på 17. mai- marsjering for første gang.

Ikke den beste reklame for Gammel Jegermarsj eller for korpsbevegelsen generelt. Men for oss helfrelste har det jo likevel en viss sjarm - fordi de fleste av oss har vært omtrent der en gang.

Nei, vi har vel en jobb å gjøre for å gjøre omverden klar over at vi eksisterer også ellers i året. Det blir jo stadig framhevet at vi må ha lokale konserter, vi må synes i lokalmiljøet, gjøre litt utradisjonelle ting, kanskje lokke publikum med andre aktører på våre konserter.

Når vi har lokale konserter, som vi har noen ganger i året, kommer det vanligvis ikke så veldig mange tilhørere. Bare utkommandert familie og noen få, trofaste (men svært velkomne) fans.

Hvordan kan vi da få fram den flotte hobbyen vår, vise naboer og andre at vi ikke er nerder som øver på Gammel jegermarsj hele året, men normale mennesker med en sunn og givende fritidsinteresse? Hobbyen vår gir også oss voksne musikkglede, spilleglede, sosialt og musikalsk fellesskap, flotte konsertopplevelser, turer og andre aktiviteter som gjør vår hverdag bedre. Hvorfor er det så vanskelig å formidle dette til alle dem som er utenfor korpsverden?

Eller – er det kanskje slik at vi må innse at vi alle har forskjellige interesser, og at alle faktisk ikke er opptatt av musikk i det hele tatt, og aller minst av korps og den musikken de tror vi representerer?

Nå vet jo ikke ”mannen i gaten” at vi spiller mye flott og variert musikk gjennom hele året. Men kanskje de ikke bryr seg, egentlig, bare vi er til stede på 17. mai og ordner den rette stemningen for dem akkurat denne dagen?

Kan hende vi bare skal slå oss til ro med det? Vi vet selv at vi har en flott og givende hobby, så får vi kose oss som best vi kan med musikken og korpslivet vårt, hele året.

Men jeg tror jeg skal sponse naboen med en billett til den neste nyttårskonserten vår.

 

Signe Sætre
Alvøens Musikkforening