Fløytist søker korps

Etter at kaosfølelsen ved å ha flyttet halvveis nedover Norge delvis hadde lagt seg, fikk jeg et sigende ønske om å bygge opp hverdagen min igjen. Forelesninger hadde jeg på formiddagen, og jobb fikk jeg også ganske fort. Da var det bare fritiden igjen.

Vi var fire fløytister på nesten samme alder som forlot byen og korpset samtidig. Jeg var kjempespent på å få høre hvilke korps de hadde funnet og i hvilken divisjon i NM de skulle spille i. Jeg tok kontakt med de to som var på folkehøgskole. Nei, korps hadde de ikke tid til siden de var på folkehøgskolen hele tiden, og der var det visst full aktivitet døgnet rundt. Jeg rettet meg mot den tredje, som var den av oss som hadde valgt å studere musikk på høyere utdanning. Nei, hun trengte også en pause fra korps.

Jeg ville finne mitt drømmekorps. Musikalsk utfordrende, godt sosialt miljø og en spennende aktivitetskalender sto på ønskelisten min. Nokså frustrert over vennene mine bestemte jeg meg for å finne meg et passende korps. Men hvordan?

Jeg merket fort at det ikke fantes en egen nettside til beskrivelsen ”frustrert-student-søker-korps”. Dermed begynte jeg å spørre venner og bekjente i den nye byen min om de kjente til noe passende korps i nærheten. Jeg fikk noen navn tilbake her og der, samtidig som resultatlisten fra fjorårets NM hjalp meg. Listen var fin den, men skal man liksom velge et korps ut fra navnet deres? Ikke alle hadde nettside heller, noe som gjorde det enda vanskeligere. Hvor mange er de? Hvodan er det musikalske nivået? Det sosiale? Hvilke dager har de øving? Det var utrolig frustrerende for en som bare visste veien til skolen å skulle orientere seg om byens forskjellige korps. 

Jeg utsatte korpsletingen en stund, men fikk tilslutt nok en mandagskveld, som tidligere har vært korpskveld for min del. Jeg samlet mot til å ringe en av korpslederne. Ingen svarte. Æsj. Jeg var i slaget og prøvde neste.

– Hei, trenger dere en fløytist?

Stemmen som svarte var hyggelig og gav meg en veibeskrivelse. Korpset lå et lite stykke unna hybelen. Etter øvelsen fikk jeg skyss hjem med en av korpsmedlemmene. Korpset var helt ok, men jeg ville sjekke ut litt flere før jeg bestemte meg. Med adrenalin i kroppen så jeg igjen på listen. Det var mange jeg kunne velge mellom. Når man er født og oppvokst et sted så har man kartlagt nivået på alle korpsene og vet hva de står for. Er man ny må man prøve seg frem.

Etter å ha blitt litt mer kjent fant jeg et korps som holdt til nærmere skolen og hybelen, og dro dit for å teste det ut. Jeg gled rett inn i miljøet, aktivitetsplanen så bra ut og følte meg raskt hjemme. Jeg hadde funnet meg et korps! Selv om jakten hadde tatt litt tid, og jeg hadde brast inn i korpset flere uker etter oppstart, var jeg glad for å ha funnet et sted å høre til.

Det burde virkelig være lettere for de som flytter til nye steder å orientere seg om korpsmiljøet i nærheten. Jeg tror vi mister mange som rett og slett ikke gidder korpsjakten. Det burde vært en bedre oversikt over alle korpsene i hver by, der det sto et par ord om hvert korps i tillegg til link til hjemmeside og aktivitetsplan.

Korpsene kan også bli flinkere til å snakke sammen. Vet man om en i korpset som skal flytte kan ledelsen ta kontakt med korpsene og tipse om at det kommer en korpstilflytter. Men den viktigste jobben har uansett de som flytter selv. Du får begynne helt på nytt med nytt nettverk, ny dirigent og mange nye tradisjoner. Så hiv deg ut på korpsjakt!