Høy h i horn

Det var her en dag jeg satt og slet med en høy (veldig høy) H for å prøve å få den noenlunde ren - hvilket den ikke ble verken den første, andre eller tiende gangen jeg prøvde. Luft og mer luft og støtte og enda mer luft osv - men nix - lysene på tuneren blinket som en «jalla» juledekorasjon. Og jeg tenkte...

«Svarte ... for noen krav det stilles til oss hobby-hornister nå for tiden!»

Det var da jeg kom til å huske på, ja, nesten lengte litt, til de gode, gamle dagene da jeg var ganske ung og satt med et gammelt, bulkete althorn i armene. På den ene siden av meg satt det to fryktelig gamle, men hyggelige og snille menn uten alt for mye lyd i, på den andre siden satt det en ung sprett av en fyr med alt for mye lyd i, særlig i pausene. (Denne spretten ble senere min mann, men det er en helt annen historie - og spretten er det forresten ikke så mye igjen av...)

Nei - det jeg kom til å tenke på denne dagen, var hvordan vi spilte da, og hvilke krav som ble stilt til horngruppen den gangen.

Altså - kryss for f og c, b for h og av og til e, og en sjelden gang en b for a, det fikset vi jo med litt øving. Men kom det et kryss eller en b på en annen, uventet plass, var det om å gjøre å holde tungen beint i munnstykket og fingeren på riktig ventil - det var ikke helt enkelt, men med ekstra innsats klarte vi nå det også.

Hornnotene holdt seg stort sett innenfor de fem notelinjene - en og annen litt under - nesten aldri noen over. Det meste var enten åttendedels etterslag eller fjerdedels etterslag, eller fine, lange noter med hull i.

16-deler forekom av og til som små signaler eller som litt avanserte rytmer i marsjene. Det gikk stort sett greit, for det var på en tone om gangen. Ellers var 16-deler noe som klarinetter, fløyter og trompeter og av og til de på baryton drev med (det het bare baryton den gangen, dette var lenge før noe ble hetende "juff").

Og dobbeltunge, det var noen mystiske greier som av og til dukket opp hos solo-trompeten. En ufattelig imponerende teknikk når det en sjelden gang forekom og han faktisk fikset det! (Det var selvfølgelig aldri annet enn en "han" på solo-trompet den gangen.)

Hvis vi althornister hadde trykket ned riktig ventil, og strammet leppene sånn omtrent passelig, var vi kommet langt på vei. Selvsagt var det piano og pianissimo, forte og fortissimo også den gangen, men i vår horngruppe ble det liksom ikke helt den store forskjellen uansett, vi var nå der i bakgrunnen et sted med akkordene og etterslagene våre. Vi var sjelden en del av den melodiske linjen, kan man si, og solopartier forekom nesten ikke.

Taktartene, det var enten 2/4, 3/4, 4/4 eller 6/8. Det var kort sagt taktarter som man kunne skjønne - de gikk opp sånn rent matematisk, så i verste fall kunne vi telle hvis behovet skulle oppstå.

Seminarer, eller øvingshelger kan jeg ikke huske at vi hadde noen gang. Det var vel kanskje en og annen ekstraøving før et stevne, men det var ikke særlig utbredt. (Til gjengjeld hadde vi en del fester på Lokalet, men det er også en helt annen historie.)

Men tilbake til nåtiden og dens krav, det er altså fryktelig mye å huske på, hør bare:

Det er jo en selvfølge at alle grep sitter som et skudd, uten at vi tenker på det en gang - uansett hvilken toneart vi spiller i og uansett hvordan #-er og b-er ellers er strødd utover notearket.

Og at vi treffer de tonene vi skal, er et krav - og da mener jeg treffer "midt i", som dirigenten sier. Man skal altså finne ut hvilken akkord man er en del av, og er det f.eks. en grunntone, en kvint eller en ters vi spiller, mon tro? Og er det dur eller moll-akkord? Eller har vi en eller annen mystisk forholdningstone, skal akkurat min tone framheves litt eller skjules litt?

Og at en a ikke bare er en a, har jeg omsider skjønt. - Ja, det er en a - men er det en kvint må vi presse den litt opp, er det en ters må vi lure den litt nedover. Og uansett skal den helst låte veldig vakkert eller veldig (men på riktig måte) stygt, alt etter hvilken musikk vi spiller og hvilke toner de andre musikantene har.

Det er ikke så lett for en skarve amatør å få med seg alt dette i forbifarten.

For ikke å snakke om hvor dype og hvor høye toner man skal treffe, det er jo like før vi må utvide notesystemet til en 10-12 linjer istedenfor de vanlige 5!

Og så er det ansatsen da: ikke for skarp og hard, ikke for bløt og utydelig, men akkurat passe der og da. Hver gang. Sukk!

I tillegg dukker det nå ofte opp ulike "tunger", type dobbel, trippel eller flutter. Alt dette - til og med i horngruppen!!

Hvis det dukker opp en solo innimellom, og det gjør det jo faktisk rett som det er, er det forventet at man bare spiller den lett, vakkert og briljant som ingenting, uten noe stress, liksom. Uansett om det er to-tre enkle toner pent plassert etter hverandre på notelinjene eller om det er en lang solo med noen svære intervaller som går fra langt under notelinjene og til himmels et sted og ned igjen. Huff, det er skummelt og ikke helt enkelt det heller.

Og styrke! Hvordan skal man finne ut av det, da? Av og til er for eksempel mf sterkt og av og til skal det nesten ikke høres. Noe av det vi spiller skal fram i lyset, noe skal, (og bør kanskje helst) være godt gjemt, men likevel til stede. Og når det er det ene og når det andre, det kan faktisk være et lite mysterium i seg selv.

Vi har massevis av flotte musikkstykker, men mange av dem er kompliserte. Selve notebildet har blitt vanskeligere å lese: Nå har vi 8-deler, 16-deler og det som verre er, masser av raske løp, utradisjonelle rytmer og ulike taktarter stadig vekk. Ja, taktartene er jo innimellom rene lapskausen. I tillegg til de "gode, gamle" der vi bare kobler inn autopiloten, har vi altså for eksempel 9/8, 7/8, 5/8 og alle andre sorter rare brøker, og det er et utall av skiftinger i hytt og pine - det går jo ikke opp!! Og er umulig å telle!! 

Nei - alt dette blir noen ganger «så rent for meget» for en enkel amatør - men FY SØREN så mye gøyere det er å spille nå enn før!!

Og det til tross for strevet med en skikkelig sur, og veldig høy H!!