Heia, heia MML!

Deltakerne er korps som gjennom nasjonal kvalifisering har nådd EM finalen. Men hvor viktig er konkurransen egentlig og hva betyr den?

Om vi ser på fjorårets strålende norske prestasjon (en andreplass), ble det påfallende lite oppmerksomhet rundt det. Plasseringen fikk frem reaksjoner som anerkjennende nikk, høflige hilsner og klapp på skulderen til musikantene, såvidt jeg kunne registrere. Jeg har inntrykk av at "The winner takes it all" er mer dominerende i brassbandkonkurranser enn noe annet sted. EM for korps skulle da ha status nok til at et sølv ble feiret som seier? Men slik er det ikke.

Sannsynligheten for at konkurransen får betydning for et norsk korps utover høflighetsfrasene og en ekstra setning på korps-CV´en altså er relativ liten, rett og slett fordi sjansen for å bli nummer én, er liten.

Joda, alle har sjansen til å vinne, og faktisk har et norsk korps to gull fra konkurransen fra lang tid tilbake. Den gang ble prestasjonen en kulminasjon på 80-tallets målrettede satsing på nivåøkning blant elitekorpsene våre. Manger Musikklag sin andre plass fra EM i 1981 kom nok litt for tidlig og ut av ingenting, mens timingen til Eikanger-Bjørsviks to EM-seire var perfekt. Målrettet satsing hele 80-tallet igjennom, dyktige dirigenter, foredling av besetningen - og der satt den! Hele brassbandmiljøet fikk en vitaminsprøyte den gangen. Jeg vil våge å påstå at den har effekt enda.

Til tross dette eksempelet er korpsene fra Storbritannia vanskelige å slå, det bekrefter også statistikken. Fakta er at vi konkurrerer i en gren (les: korpskonkurranse) de har ledet an i flere år, enn de brukte på bygge opp verdens beste bueskytterhær i tidlig middelalder! Dette kan de! Mot korpsene der borte er alle deltagerne fremdeles lærlinger.

Jeg snakket med en ikke-engelsk utlending og brassbandekspert med lang fartstid i det europeiske miljøet. Han mente at ingen utenombritiske korps vil klare å nå til topps uten å toppe besetningen. Og med "toppe besetningen" mente han å erstatte noen av de faste, lokale utøverne med bedre folk der det krevdes, "profesjonelle" utøvere om så. Ordet profesjonell er her å fortstå som sjargong for en som holder høyt internasjonalt brassbandnivå.

Det er kanskje ikke helt enkelt å forsone seg med det faktum at utenombritiske utfordrere ikke stiller godt nok rustet til å klatre helt til topps fordi de ikke henter inn supervikarer som matcher det engelske nivået. Sånn var det iallefall for kjenningen jeg snakket med i vinter. Det er en debatt omkring dette, fortalte han. Han mente korpsene bare måtte "dope" seg, for å ha en reell sjanse.

Huff, da, tenkte jeg, vil man virkelig det? Er vi dumme som eventuelt ikke gjør det?

Kan vi forsøke å lære av hva korps som EBML og Brass Band Willebroek gjorde for å klare å gå til topps? Så, hva gjorde de egentlig for å klare det, rent bortsett fra å spille kanonbra? Sistnevnte har tre EM seire og kopierte EBML´s prestasjon med to på rad (EM 2006 og 2007). Er ikke slike plasseringer "bare" resultat av flere år med riktig satsing, med talentspeiding og foredling av disse til fullbefarne brassbandutøvere?

Måtte likevel et ekte norsk bygdebrassband igjen hevde seg høyt opp i EM-konkurransen! Det hadde vært noe! Da skriver, om ikke annet lokalavisen med store bokstaver og bygdestoltheten øker! La oss heie på våre og håpe det beste! En god plassering kan neppe brukes til noe, men jeg heier likevel på en norsk dark horse!