Hjemme igjen

Jeg sitter her i den 15 kvm store hybelen min i Bergen sentrum og rundt meg er alle tingene jeg eier. Skolebøker, nye som gamle, det er på tide å fullføre det jeg startet på, samt alt jeg kjøpte i Sør-Afrika skal finne sin plass, i hvert fall det som overlevde reisen hjem. Det er en ganske merkelig følelse jeg har. Jeg føler meg som en ny student. Alt er nytt selv om rammene er de samme som da jeg dro. Bergen er Bergen, universitetet er universitetet, men det er ikke helt det samme allikevel. Jeg føler meg ny, alt er liksom litt nytt. Det tok meg faktisk neste 10 minutter å fylle på SKYSS kortet, hersens teknologiting… Jeg kjenner faktisk oftere og oftere at en tilværelse uten internett og dekning til en hver tid hadde vært ønskelig. Bare å være i nuet og ikke være tilgjengelig HELE tiden. Det er frustrerende når du er langt vekk fra venner og familie, men virker deilig når jeg nå er hjemme i velfungerende og effektive Norge. Stopper dette toget aldri og tar en pause? Samfunnet springer fra det ene punktet til det andre. Tar vi aldri en pause? Stressnivået mitt er definitivt høyere, og jeg har kjøpt meg en almanakk for å klare å holde styr på alt som skal skje.

Å komme hjem har vært både deilig og rart. Som jeg nevnte tidligere så føler jeg meg litt stressa for alt som skal skje og jeg skal henge med på, men samtidig er det herlig å være hjemme hos venner og familie, og jeg må ærlig innrømme at det er fint at folk har savnet meg! Jeg har jo savnet dem der hjemme, men jeg har reflektert over at de hjemme kunne ha savnet meg. Det er fint å oppdage det! Litt hektisk har det vært å løpe fra den ene vennen til den andre, men det er jo også kjempegøy at så mange har lyst til å se meg igjen. De er til og med villig til å se på noen bilder og høre noen historier, selv om det er litt vanskelig faktisk å fortelle. Jeg har jo hatt en rutinemessig hverdag i Eshowe også. Det å undervise i Sør-Afrika føles ikke så annerledes ut enn undervisning i Norge, tiltross for at de sosiale rammene er helt annerledes, og samfunns- og livssituasjonen til elevene er så vanskelig å sette seg inn i at man kanskje helst vil la det være. I dag er jeg veldig glad for at jeg ikke lukket øynene, men tok tiden til å prate med dem alle, selv om det til tider gir en vekker. Og det er vel egentlig det jeg savner også. Å snakke med mennesker som er vokst opp i et samfunn som ikke er et velfungerende hurtigtog som aldri stopper. Det er mulig å ta en pause i 10 minutter og fortsatt være med. For African time skal ingen spøke med, spesielt oss nordmenn som tilpasset oss så til de grader at vi alltid var så seine at våre Sør-Afrikanske venner klaget over at vi ALLTID var så seine.

Mange lurer på hvordan livet mitt er nå. Er jeg blitt et helt nytt og fantastisk menneske? Har jeg hatt mitt livs beste år? Kan vi fortsatt snakke om gutter og dagliglivet, eller kommer alt til å handle om de stakkars barna i Afrika? For å være helt ærlig, vet jeg ikke helt hvem ”Ingrid Sofie etter Afrika” er helt enda, for jeg føler meg som meg selv. Mange ting falt tilbake til det gamle da jeg kom hjem, noe gjorde ikke det, og jeg jobber fortsatt litt med å finne meg helt til rette i gamlelandet. Det jeg vet er at ja, dette har vært et helt fantastisk år som har endret meg som person. Til det bedre? Det håper jeg jo på, men jeg vet ikke helt enda hvordan jeg vil og kommer til å bruke den nye kunnskapen jeg har om Sør-Afrika. Jeg har ikke lyst til å bli den personen som ikke snakker om annet enn om den gangen jeg var i Afrika, men jeg vil heller ikke at det bare skal glemmes. Jeg vil at flere skal få oppleve fantastiske Sør-Afrika, oppleve at alt er ikke som i media. Alle barna har ikke store mager og holder på å dø av sult. Noen gjør det, noen lever i ekstrem fattigdom økonomisk sett, men man opplever den andre økonomien i disse områdene. Alt trenger ikke å handle om penger. Hvis jeg har to gulrøtter og du har to poteter så bytter vi, så vi begge har en potet og en gulrot. Verre er det ikke.

Bare så det er sagt, familiekjærligheten og båndet disse menneskene har er sterkere en noe jeg har sett noe annet sted. Mange lurer på hva jeg skal gjøre når mine foreldre dør? Jeg er jo enebarn! Og hvorfor er du enebarn? Var du så forferdelig som barn? Hvem skal passe på meg når mine foreldre dør? Det er klart at jeg er forandret og har litt andre syn på hva som er viktig i livet, men jeg er fortsatt meg selv. Jeg er fortsatt jenta som kan snakke om den kjekke gutten på bussen og mangelen på passende klær i skapet. Alt trenger ikke å dreie seg om Afrika, men jeg har hatt et fantastisk år, og jeg teller ned til neste gang jeg setter mine bein i det flotte landet med enestående natur, herlige mennesker og en medmennesklighet jeg savner hver eneste dag.

Tusen takk for et fantastisk år!

- Ingrid Sofie