Konsert i fjæresteinene

La meg meg starte denne bloggen med å hilse til mine mange korps og korpsvenner. Fra Søre Neset Musikklag der det hele begynte, via Lysaker skoles musikkorps, Stange skoles musikkorps, Tynset skolemusikkorps, Musikklaget Kornetten og frem til det nylige samarbeidet med Manger Musikklag. Alle disse og flere til, korps jeg enten har spilt i, dirigert eller skrevet for. Korps i alle slags fasonger og farger. Fra mange forskjellige steder, på forskjellige nivå, men alle med den egenskapen at de fremkaller rike musikalske og sosiale minner.

Og nettopp det sosiale kan tjene som utgangspunkt for dette første blogg-innlegget. Eller snarere forholdet mellom det sosiale og det musikalske, som kan hende er korpsbevegelsens tydligste kjennemerke. Men også bevegelsens sterkeste fortrinn og potensiale med tanke på å få flere ut av godkroken og oppleve god musikk - i levende live!

For mange, både i korsbevegelsen og ellers, sliter til tider tungt med å få et publikum til konsertene. Ofte flotte konserter det er brukt flerfoldige timer med øving og markedsføringsinnats og penger på, besøkes gjerne av kun et fåtall foruten de pårørende og dets like.

Hvorfor det er slik, er det mange som har prøvd å finne svar på uten å ha løst koden. Poenget er å ikke gi opp. Kanskje et blikk på hvordan konsertfenomenet oppstod på kan gi innsikt? Da den borgelige konserten ble til for over 200 år siden var den like mye en sosial begivenhet som en arena for musikalske opplevelser. Slik er det jo også fortsatt eksempelvis i Italia der konsertene som annonseres å skulle starte i 8-tiden, sjelden kommer i gang før nærmere kl 10 om kvelden etter at alle har fått sjansen til å slå av en prat med både den ene og den andre.

Kanskje det har noe med avstanden mellom scene og sal å gjøre? At selve konsert-settingen ikke virker inkluderende nok. Hvorfor ikke ta med den gode sosiale tonen i korps utover scenekanten, ut i salen? Jeg glemmer aldri de overbefolkede kveldene der Musikken på Søre Neset vartet opp med varieté på Ungdomshuset på Haugland, med noget attåt... Se på rockekonsertene, hvordan de langt på vei virker som fellesskapbyggende sosiale begivenheter, og hvordan det fra scenen ikke tas fem flate øre for uhemmet publikumsfrieri!

Så hva skal et lite korps på et lite sted gjøre for å få flere på konsertene? Hva med å bytte ut den trøtte gymsalen med den lokale kaféen, eller et bål nede i fjæresteinene? Hva med å gå ut og spørre folk direkte hva det er som skal til for å få de til å gå ut? Hvem vil de treffe? Under hvilke omgivelser? Hva vil de høre og oppleve?

Har du noen forslag og erfaringer?

Glenn Erik