Kulturens kjennetegn

Forrige uke ble jeg introdusert for to begrep: «Kunnskapssamfunnet» og «Flimmersamfunnet». Sistnevnte ble brukt av Cathrine Winnes Trevino, kjent som en dyktig dirigent, i et interessant innlegg i Aftenposten. Hun omtaler ‘konserten’ som form, og konstaterer at den er kommet i 40-årskrisen. Den er usexy, og hun spør om den har en plass i dagens flimmersamfunn, der det meste som overstiger tre minutter ikke har relevans.

Kunnskapssamfunnet er ikke noe nytt begrep. Men i forbindelse med at 2011 har vært Regjeringens Vitenskapsår – ble konferansen «Kulturen i kunnskapssamfunnet» arrangert.

Mange flinke innledere, folk med fine titler, pent antrukket og i det hele tatt mye bra. Men den som gjorde inntrykk, var den kloke mannen med tittelen som overgår alle andre titler: Biskop emeritus og dr. theol. Gunnar Stålsett, dette kloke mennesket som en gang var partileder i Senterpartiet. Biskopen viet også kronprinsparet. Han snakket blant annet om kulturen som en viktig brobygger i samfunnet. Den eneste som ikke trengte powerpoint, en av de få som virkelig trengte gjennom.

Fordi han var ekte. Fordi han sa vesentlige ting. Fordi han uttrykte troverdighet. Det samme gjelder korpsene. Årets julekonserter er for mange gjennomført. Uten playback, uten ekstra mikrofoner. Når korpset avslutter med Deilig er jorden, da er det ekte og troverdig.

Jeg har noen minner fra mitt lokale skolekorps sine julekonserter i Storetveit kirke. En eldre dame kom alltid, satte seg alltid på andre rad, nærmest midtgangen. Konserten kunne liksom ikke starte før hun var på plass.

Det er plass til det som er ekte i dagens flimmersamfunn. Til en Gunnar Stålsett, til det ekte. Stålsett snakket om kulturen som en brobygger. «Kultur er menneskehetens største fellesrepertoar». Og i disse dager er korpsene de som formidler dette repertoaret på en utmerket måte. Ekte – og vesentlig for svært mange.

God jul og godt nytt år!