NM-tanker

Så er årets NM unnagjort, og jeg har gjort meg noen tanker om denne hobbyen: Hva i all verden er det vil holder på med – og hvorfor?

Dvs. de tankene hadde jeg egentlig lenge før NM... En tirsdagskveld jeg satt trøtt i trynet etter en slitsom dag, og ingenting klaffet: ikke telling av pauser, ikke intonasjon, ikke rytmer, ikke samspill og i hvert fall ikke klang! Og vi holdt på med de samme 3 stykkene om og om igjen slik vi hadde gjort de siste ukene. Fine musikkstykker, altså – eller de kunne ha vært fine om vi fikk dem til...

Akkurat denne kvelden var det ikke egentlig de 3 stykkene vi spilte heller, det var bare noen takter av ett av dem.

Om igjen og om igjen...

Det hadde gått en time, og vi var kommet sånn ca. til takt 43... For mye skødding, for hard ansats, for bløt ansats, for sterkt, for svakt, riktig tone sånn ca, men litt for høy, nei – litt for lav nå. Litt mer crescendo – nei – ikke så mye osv.. Og vips gikk det 10 minutter med den akkorden.

Så var det neste akkord..

Dirigenten jobber med en engels tålmodighet og en krigers besluttsomhet, og han holder på til det låter som det skal.

«Puh! Ikke gi deg – følg med og konsentrer deg, for søren!» Men hjemme venter klærne som jeg ikke rakk å hive i vaskemaskinen, oppvasken som jeg ikke rakk å ta etter middagen, og egentlig skulle jeg jo ha besøkt min bror. Jeg rekker selvfølgelig ikke det på øvingsdagen, men jeg rakk det jo ikke i går heller, for da måtte jeg øve etter jobben, og i helgen var det konsert og til helgen er det seminar, klart jeg må øve i morgen også, og i overmorgen...Huff, dette er litt stress, altså!

Og søren! Jeg glemte å kjøpe melk i butikken – og ikke er jeg forberedt til kurset på jobben i morgen formiddag.. Nei – uff! Nå må jeg konsentrere meg – skal ikke hornene inn her et sted, da?

Åhh!! - der bommet jeg igjen! Forbasket og!

«Mulig jeg skal finne meg en annen hobby – eller et annet, enklere instrument. Men hva skulle nå det være, de høres jo vanskelige ut de andre også.. Trompet har jeg jo spilt før, men det er så lenge siden, og de er så flinke, nivået der også er jo et helt annet enn den gangen, nei, det går ikke. Klarinett eller fløyte går i hvert fall ikke – der går jo alt så fort og det tar alt for lang tid å lære. Baryton, kanskje – det er jo stilig. Men det er store, tunge instrumenter – tenk på all den luften som skal til -og tenk så tungt å bære. Forresten så må man jo telle pauser og holde fokus uansett hvilket instrument man spiller.

Nei, det får bli horn, vi er jo ikke for mange, akkurat. og det er jo det gøyeste, flotteste, råeste instrumentet, uten tvil. Det blir sikkert bra til slutt, kanskje.. Ja, følg med nå – konsentrer deg – dette er gøy..»

Så er det fredag – jeg er enda trøttere, og føler meg nokså tom for energi. Men tuneren, metronomen og jeg har hatt gruppeøving denne uken også – og noen saker har begynt å falle litt på plass. Men jeg vet ikke – spilling hele lørdag og hele søndag, dessuten konsert søndag kveld – orker jeg virkelig dette??

Ja, selvfølgelig må jeg klare det – man kan ikke gi seg nå! Det nærmer seg NM og det er bare å stå på! Har man sagt A må man også si B!

Lørdag kommer, det er øving med messingen, og jeg hører at noen steder låter riktig bra. Dette er jo gøy! Jeg får se om jeg klarer å fikse resten også! Det er litt lettere å konsentrere seg på en lørdag formiddag. Så er det plutselig lunsjpause og tid for hyggelig samvær med gode venner og medmusikanter. Mer øving – mye faller på plass og jeg griper meg i å glede meg til å spille sammen med hele korpset i morgen. Hmm.

Det låter såpass på søndag, at vi faktisk spiller gjennom alle 3 stykkene et par ganger. Innimellom låter det faktisk ganske flott, og jeg gleder meg til konsert samme kveld.

Kvelden kommer, jeg sitter på scenen, klar for konsert, litt sliten og stiv i leppene, men prøver å holde kontrollen. Dirigenten er som alltid rolig og fokusert på jobben, «det er gutten sin som har kontroll! Jaja, han er jo proff..»

Og der er vi i gang, - og svarte! Bommet igjen! «Uff, jeg får gjøre det bra på resten – konsentrasjon, konsentrasjon – luft og støtte, tell og følg med!!»

Resten går ikke så verst. Så er vi plutselig ferdig, det gikk jammen fort!

«Tja, bortsett fra en stor og noen små feil – ikke så ille. Og det er jo ikke NM, bare en nokså uformell konsert. Bedre lykke nesten gang!»

Da jeg kom hjem var energien på topp! Skjønner ikke hva jeg tenkte på på fredag – dette var en morsom helg! Det er flott musikk vi har spilt, og det skal bli spennende å høre på opptaket fra konserten.

Og det var det. Mye var kjempebra, men man er jo nokså selvopptatt og fokusert på sin egen stemme i en sådan stund, og alle feilene mine gikk VELDIG godt an å høre. Søren og!! Jeg tenker på hva dirigenter hører og ser når de står foran korpset. I grunnen hører de jo alt, i hvert fall gjør vår dirigent det. Han kjenner oss etter hvert, både på godt og vondt, og vet hver enkelt sine styrker og svakheter, og han ser og hører nok også om vi har en god eller dårlig dag. Skummelt! Det finnes bare en løsning: mer øving!

Jeg har heldigvis en tålmodig og tolerant ektemann. Jeg tror han kan hornstemmene på våre 3 NM-stykker ganske godt. Faktisk. Særlig innledningen på «Childrens Ouverture». Og den biten inni stykket som er «Fader Jacob»-melodien, selv om han nok er uenig i ett av de rare intervallene der (og kanskje i styrkegraden, som er ff..) Jaja, han har spilt althorn i korpset en gang i tiden, så det får han tåle. Dessuten er han jo litt tunghørt, og han har høretelefoner til TV-en, og hørselsvern også hvis det skulle røyne på.

Men han sier ingenting. «Du er flink til å øve..» sier han bare..

Da er det litt verre med datteren i huset. Men hun har også, ikke høretelefoner, men «headset». Og inni der er det heavy metal, black metal og sånt. Det går fint. «Bare øv, du mamma, men kan du lukke døren, og gjerne spille noe annet enn den der Fader-Jacob-greien?» sier hun.

Omsider er det NM-helg i Trondheim og jeg gleder meg virkelig, både til turen og det avbrekket i hverdagen som en slik helg gir, og til å framføre det vi har øvd så mye på de siste ukene. Og ikke minst gleder jeg meg til å høre på mange av de andre korpsene i konkurransen! Hjemme blir det sjelden tid til å gå på så mange konserter, i Trondheim har vi en gylden anledning til å høre mye flott musikk og mange flinke korps. Dessuten er det alltid så god stemning der oppe, litt sånn uformelt, nesten som et gedigent slektsstevne.

Stykkene våre låter kjempefint, og jeg vet at jeg kan stemmen min, selv om jeg ikke alltid får alt til slik jeg gjerne vil.

Etter å ha hørt på noen korps på fredagen, samt hatt en hyggelig kveld i godt selskap med noen av korpsets øvrige medlemmer, er jeg i slaget på lørdag! Jeg gleder meg veldig til å spille, og øver litt på hotellrommet, til naboen sin store irritasjon. Men det får han jammen finne seg i når han bor på hotell i Trondheim i NM-helgen!

Så går vi til signering og oppvarming. Litt hektisk røde i kinnene og lett oppstemte, dette er like moro hver gang – og i år det er 15. gang vi er med.

En liten halvtime med oppvarming går fort – og vips er vi på vei inn på scenen, til øredøvende jubel fra en bortimot fullsatt sal. Veldig kjekt med et entusiastisk publikum!

Så senker stillheten seg i salen og i korpset. Dirigenten er roen selv: Han står så trygt foran oss, klar og konsentrert, tar seg tid til å sjekke at alle er klare før han løfter armene, og så er vi igang – og jippii! Traff de første tonene, da er det verste gjort, og det går unna! Har ikke tid til å tenke på annet enn å telle, lytte, telle, puste, sette igang «støtteapparatet» og fyre løs. Og på et øyeblikk er det første stykket ferdig, det gikk ganske fint. Så er det de skumle tonene i innledningen til det neste stykket . « Kom igjen, de er ikke så skumle, tuneren og jeg har vært ganske enige i det siste – konsentrasjon - konsentrasjon - lytt - pust – ansats - og der var den jammen! Herlig! Hvordan kan jeg ha tenkt på å skifte hobby eller å bytte instrument? Helt idiotisk.! Dette er jo bare SÅ gøy – og hør hvor vakkert korpset musiserer, det er rent, klangfullt og helt nydelig!»

Nesten alt som dirigenten har mast på, og som vi har jobbet med de siste ukene er på plass, og han styrer det hele med sikre armer, hender, blikk og ansiktsuttrykk: tempo, crescendo, diminuendo, litt mer styrke her, litt mer dempet der, «et vær så god, nå er det din tur» til solistene. Det låter bare SÅ vakkert!

Til slutt er det «Wedding Dance», den kan vi jo, der er alle avslappet, tror jeg (i den grad det går an for treblåserne da, der går det virkelig unna!). Stykket låter bare SÅ utrolig stilig! Vi spiller med overskudd, energi og en herlig spilleglede! Jeg formelig hører at alle mine medmusikanter koser seg minst like mye som meg. Det er virkelig moro når alt klaffer!

Det er akkurat da jeg kommer på at det er DETTE vi jobber for, det er DETTE som gjør at vi holder ut all hjemmeøvingen, alt pirket tirsdag etter tirsdag, helg etter helg. For å får det til å låte slik, og for å få være med å bidra til at musikken blir så flott! Nå skjønner jeg hvorfor vi holder på med en slik hobby! Jeg har ikke hatt det så gøy på veldig, veldig lenge!

Ikke siden forrige NM, tror jeg.