Om å frisere de hårete målene

For et par uker siden kunne Norges Musikkorps Forbund avslutte et vellykket Landsmøte på Lillehammer. Ei helg med gode diskusjoner og fint sosialt samvær var over, og vi kunne dra hver til vårt, en del erfaringer rikere. Selv er jeg som novise å regne i landsmøtesammenheng, og en talerstol virker nesten uoverkommelig å bestige, men som landsmøtedeltager bør man ha en tur eller to der oppe. Og om ikke det er nok, har jeg fått lov til å blogge litt her på NMF sin egen blogg, for meg en liten imaginær talerstol på grasrotplan, og fra denne har jeg lyst til å bringe litt landsmøteprat om NMFs handlingsplan for 2010 - 2014 ut til folket, sett fra en landmøtedeltakers ståsted.

Av en eller annen grunn føles det helt naturlig for meg å starte med litt hårprat. Vi damene kjenner ofte på oss at nå, akkurat nå, er det på tide å gjøre noe med håret. Time bestilles hos frisøren, og etter vask og klipp og føn, og kanskje litt farge, har vi en forestilling om at vi framstår både vakrere og mye mer opplagt enn før. Hva menn føler, har jeg ingen formening om, men i forbindelse med denne hårpraten, går "han hadde langt hår, langt hår, han hadde latt det gro i to år..." på repeat i hjernen min, og jeg ser for meg en uregjerlig manke som har grodd vilt, og som trenger en alvorlig omgang med saksa. Og med tanke på hår, renner plutselig ordene "hårete mål" meg i hu, og med det NMFs mål fram mot 2015, som forbundet selv har kalt for hårete.

NMF har ikke bare latt håret gro i to år; det har grodd siden Landsmøtet i 2006 da de satte seg store hårete mål for framtiden, helt inn i 2015 for å være eksakt. Greit å ha ambisjoner på hårfronten, tenker jeg, men jeg tenker også at de hårete målene kan bli litt bedre å ha med å gjøre hvis vi friserer dem litt. Landsmøtet i 2008 hadde knapt målene på agendaen, og handlingsplanen ble gjennomgått som en liten biting på Landsmøtets siste dag. I år slo NMF på stortromma da handlingsplanen og målene framover ble brakt fram som selve saken. En del av de hårete målene for 2015 er implementert i handlingsplanen, og plutselig ser alt mye mer frisert ut, selv om en del av 2015-målene står der for seg selv, litt malplassert, nøyaktig som hårstrå som nekter å la seg frisere i en ellers velstelt frisyre.

Det at handlingsplanen så til de grader ble satt på agendaen i år, vil jeg si var et sjakktrekk fra forbundsstyret. Landsmøtet ble med ett mer samlende, og vi kunne sammen se inn i ei framtid som ser spennende ut for NMF sett under ett. Handlingsplanen ligger der som et dokument der svært mange tillitsvalgte har fått sagt sitt i forkant av Landsmøtet, og planen ble svært godt debattert på Landsmøtet. Mange av oss hadde plutselig mye vi skulle sagt om NMF i utvikling, og for mitt vedkommende er dette takket være en engasjerende og oversiktlig handlingsplan. Engasjerende, fordi den inneholder spennende mål og tiltak, og oversiktlig, fordi den er lettlest. Mange av de hårete målene er rett og slett frisert.
Selv om mye er positivt med handlingsplanen, vil jeg likevel trekke fram et par av de langsiktige hårete målene jeg mener bør stusses, eller klippes helt vekk.

Er det så viktig at vi når 80 000 merket hva medlemmer angår? Vi har i dag rundt 66 000 medlemmer, og selv om enkelte svært positive sjeler sier at 80 000 betyr 12 nye medlemmer i alle korps fram mot målet i 2015, så blir dette i mine øyne en hemsko for den som prøver å holde liv i et skolekorps som sliter med rekrutteringen. Hvert år legges det ned korps, og dagens medlemstall er mindre enn hva det var da 2015-målet ble satt. 80 000 medlemmer på seks år er lite realistisk all den tid vi er avhengig av fødsel og død, tilflytting og fraflytting, og ikke minst folks ulike interesser. Reduser dette måltallet betraktelig, eller fjern det helt.

Et annet hårstrå som irriterer er den såkalte dugnadsmyten som visstnok markert må reduseres. Jeg kan ikke se at dette verken er riktig eller viktig. Dugnad er for det første ingen myte når det gjelder lag og organisasjoner. For å holde liv i korpsene våre, er det viktig med dugnad, det er regelrett en realitet. Selv om vi får fri dirigentordning til korpsene, og selv om vi får sikret rammevilkårene hva økonomi angår, er vi avhengig av å spe på økonomien med egeninnsats. Da kommer vi ikke utenom dugnaden, den vil alltid være der, i form av nedvasking av bygg, loppemarked, flaskeinnsamling m.m. Og ikke minst vår konsertvirksomhet. Det er vel å spille for folk vi vil, og det er da virkelig en form for dugnad det også. Klipp vekk dette irriterende hårstrået. Uten dugnad, ingen frivillig organisasjon, vil jeg påstå.

Jeg vet at handlingsplanen skal diskuteres videre i den nasjonale arbeidsgruppa som koordinerer planen, og ut fra det som kom fram under behandlingen av planen på Landsmøtet, må det en del finjusteringer og språkvask til for at den skal framstå i all sin prakt. Lar vi saksa gå over noen hårstrå som er i veien også, er jeg ganske sikker på handlingsplanen kan framstå realistisk, målbar, konkret, engasjerende og oversiktlig. Og ikke minst vakker.

Tatt ned på lokalnivå vil den også kunne få et innhold som passer regionene, og vi vil forhåpentligvis nå målene innen musikalsk utvikling, lederutvikling og organisasjonsutvikling.

Vibeke