Sør-Afrika har gjort noe med meg

Etter en måneds etterlengtet juleferie er vi nå klare for siste halvår i Sør–Afrika. Det er mye spennende som venter: Flytting av akademiet fra Eshowe til Durban (Verulam), oppussing (heldigvis med hjelp fra elevene), utpakking, skriving av fag, nye boliger, ny rektor på skolen (vår kjære Marit Bakken!), og selvfølgelig undervisning og spilling.

Ferien har vært fantastisk. For min del fikk jeg både tur til Cape Town og noen uker hjemme i nord.

I Cape Town fikk vi selvfølgelig lurt oss med på en Field Band konsert, og hadde denne gangen med oss en norsk musikklærer og trombonist som hadde sitt første møte med Field Band.

Det var utrolig morsomt å se hvor annerledes opplevelsen var for ham enn for oss som har vært med på dette en stund. Vår norske venn var både entusiastisk og forundret etter konserten (som selvsagt varte et par timer lenger enn vi hadde regnet med).

Maken til luftstrøm og holdning hadde han ikke sett hos så små barn før. - De spilte jo ut alle mann, uansett hvordan det hørtes ut!

Vi fikk også påpekt at vi tydeligvis var godt tilpasset da vi ikke en gang trakk på smilebåndet av “Jingle Bells”-fremføringen på 4 marimbaer og 2 steeldrums. Likevel var det volumet som gjorde mest inntrykk.

- Er dere klar over hvor høy lyd det var i midten der vi satt?! Seriøst, jeg spiller trombone, og tåler en del lyd! Men et brassband i Norge produserer aldri den mengden volum.

Høy eller lav lyd, Jingle Bells på steeldrums eller ikke, tilpasset har vi i alle fall blitt etter 6 måneder i BCB. Jeg trengte ikke å komme lenger enn halvveis  i juleferien i Norge, før spørsmålet virkelig meldte seg. Hvorfor sier ingen "How are you?"

Jeg skjønner at jeg har blitt godt vant til høfligheten og varmen sørafrikanerne viser hverandre i hverdagen. Hjemme var det plutselig rart å kjøre på høyre side av veien, og å gå ut av bilen for selv å fylle bensin. Mest rart var det kanskje å observere nisser som spilte julemusikk i julegatene. De sto så stille med bein og hofter…!!

Folk som tidligere har jobbet i prosjektet forteller om ”omvendt kultursjokk”, og selv om jeg bare var hjemom en liten tur, kjente jeg litt på noe av dette. Om det var aldri så godt å komme hjem til venner, familie, juletre og pepperkaker, merker jeg at 6 måneder i Sør-Afrika har gjort noe med meg. Det er godt å vite at det å være fredskorpsdeltager gir så mye mer enn arbeidserfaring i et annet land.

Det gir forståelse for en annen kultur, kjærlighet til denne, og ikke minst lyst til å reise tilbake og gjøre og lære enda mer!

Nyttårs- hilsen fra Hanne Cecilie & resten av gjengen i sør.

Og frå Nelson Mandela: