Tradisjon og fornyelse

Av: Håkon Mogstad

Langs de ulike ruter står folk og venter. Venter på korpset. Eller gjør de det? Korpset som en gang telte 80 musikanter er ikke mer enn – tja – noen og tredve. Og de flotte uniformene er byttet ut med hettegensere. Og i fjor var de ikke der i det hele tatt, for de spilte på 17. mai-feiring i Spania. Og det var like greit med musikk via høyttaleranlegget. Da var det i hvert fall ikke surt.

I år feirer Norges Idrettsforbund 150 år. Omtrent samtidig ble de første musikkorpsene stiftet. Utgangspunktet var det samme som innen idretten. Arbeiderne burde ha noe meningsfullt å gjøre utenom arbeidet. I 1901 ble landets første skolekorps stiftet. Det skulle bli starten på en bevegelse som er unik i verdenssammenheng. Fortsatt har vi over 1000 skolekorps i landet, og det er ikke mange av landets 454 kommuner som er uten skolekorps.

Men det har skjedd en vesentlig endring i det stille. Den store boomen blant skolekorpsene kom på 1960- 0g 70-tallet, parallelt med en rekke nye skoler – og svømmehaller – for den saks skyld. Slagordet til Norges Musikkorps Forbund var på den tiden “Hver skole sitt korps”. Skolekorpset var skolens ansikt utad. Dirigenten var som regel skolens musikklærer, og selvsagt dirigerte han gratis. Lærerne var selvsagt til stede i 17. mai-toget, mens foreldre og søsken sto og så på. Og ventet. Ventet på korpset.

I dag er det stort sett bare navnet igjen. Pluss fanen og det faktum at korpset fortsatt øver i skolens gymsal. Som de kanskje har måttet krangle om for å få øve gratis i. Skolekorps er blitt en aktivitet på lik linje med andre aktiviteter. Dirigenten kjøpes i dag som regel av Kulturskolen. Hun dirigerer flere korps og gjør så godt hun kan. Men egentlig var det utøvende musiker hun ville bli, da hun tok sin musikkutdannelse.

Ta med en enorm endring i samfunnet på alle plan. Fritidstilbudet for barn og unge i dag skaper tidsklemme for foreldre. De ønsker at barna skal delta. De har lest at barn som deltar i organisert fritid har et fortrinn fremfor barn som ikke deltar. Og barn liker ikke å være utenfor det gode selskap. Så de følger dominobrikkens fysiske lover. I dag skal “alle” spille fotball. Eller rettere sagt: De betaler kontingent og får utdelt drakter. Alle har ikke forutsetninger for å spille fotball, på samme måte som ikke alle har forutsetninger for å spille et instrument. Så der korpset marsjerte forbi i 1972 i stramme uniformer og alle hadde blankpussede sko – nå ser en jo opptil flere par joggesko i toget – var det nok mange som mimet til musikken. Dagens mimere er flyttet til krøllgressbanene, der de står og håper ballen ikke kommer for nær dem.

De som sørger for fest på nasjonaldagen i morgen er kanskje ikke så flink å marsjere som foreldregenerasjonen. Det er heller ikke samme aura over dagen som for de som marsjerte for 40 år siden. For mange er 17. mai et pliktløp. Da er det langt mer stas å spille NM i en flott konsertsal i en av landets storbyer, eller reise på sommerkurs og treffe jevnaldrende fra ulike plasser og få opplæring av topp utdannede instruktører. For det er ingen tvil om at de som spiller rundt om i landet spiller på et helt annet nivå enn tidligere. For to uker siden ble Manger Musikklag europamester for brassband. Det er 22 år siden et norsk korps fikk denne utmerkelsen. Samme korps skal som første norske korps spille i Den norske opera 21. mai. Den norske korpsbevegelse har med andre ord tatt kvantesprang musikalsk sett – og det er faktisk derfor barn og unge ønsker å spille i korps. Lære å spille et instrument, gjøre det sammen med andre, bli god sammen med andre.

Norges Musikkorps Forbund – som ennå ikke er fylt 100 – har et motto som heter Spilleglede og fellesskap. Spilleglede kan mange tilby, fellesskap også. Men kombinasjonen – ikke minst det at en i musikkorps spiller sammen på ulikt aldersnivå – gjør korpsbevegelsen unik.

Så når du hører og ser korpset på årets nasjonaldag: Se etter spillegleden, tenk på at det de presterer er mestring sammen. Det er fortsatt verdt å vente på korpset.